Klukk, klukk, sier hønemor.

Klukk, klukk, sier hønemor, hun er ikke spor av no’ sterk og stor. Hun skraper i sand og jord, strever mer enn noen tror. Hun passer på at alle hennes søte små litt mat kan få, og ikke sultne gå. Legge egg hun aldri glemmer, og hvis hauken henne skremmer, hun de små bak vingen gjemmer, Rooper: Klukk, klukk, klukk, klukk, klukk.

Hei hører du hanefar for en røst han har både høy og klar! Og se for no’n steg han tar, ja han er nok no til kar. Så kry han er – med sporer, kam og halefjær. Ja pass deg der, og kom han ei for nær! Han kan vekke hele gård’n, viktig opp på gjerdet står’n, roper høyt: God mor’n, god mor’n! Kykkeli-kykkeli-ky.

Pip, pip! Sa de søte små som i egget lå og de banket på. Pip, pip! Du kan nok forstå at de ville ut å gå. Da skallet sprakk, det lille hodet ut det stakk, da ble det snakk: pip, pip! Kakk, kakk, pip, pip! Og de hinket og de haltet, og de diltet og de daltet. Hønemor hun forran vraltet: kakk, kakk, pip, pip, kakk, kakk!

Dette er en gammel sang av Kirsten Langmo.

Når jeg er ute i hønsegården vår og snakker med hønene. Kommer jeg på denne sangen. Sikkert ikke så mange som har hørt den i dag. Men, da jeg gikk i første klasse på skolen, inviterte de alle som ville til å være med å opptre på en elevkveld på skolen. Liten som jeg var hadde jeg lyst å være med, ikke gammel nok til å forstå hva det innebar. Så jeg meldte meg på. Kom hjem og måtte lære en sang som jeg kunne synge der.

Ingen ville hjelpe meg, de sa ” meld deg av igjen”. Du kan ikke være med. Men, jeg viiiile.

Så da var min bestemor redningen. Du kan synge denne sangen, og vi øvde og slik ble det jeg sang og min mor var kjempe flau. Derfor har jeg denne sangen i hodet, når jeg er hos hønene. Nå en morsom historie å tenke tilbake på.