I dag vil jeg skrive om Blåveisen (Anemone hepatica)
Fra boka Barnas Flora.

Allerede i begynelsen av april kan du finne blåveisen ute i skogen. I allefall hvis du bor på Østlandet eller i Trøndelag.
Vanligvis har blåveisen seks kronblader. De sitter som en krone øverst på stilken. Stilken er litt hårete, og myk og god å ta på. Det er veldig fristene å plukke en fin blå bukett og ta med hjem. Men det bør du helst ikke gjøre. For siden blåveisen er så kresen på den jorda den vil vokse i kan den bare trives på helt spesielle steder. Og det blir faktisk mindre og mindre av den. På enkelte steder er blåveisen fredet. Det betyr at det ikke er lov å plukke dem i det hele tatt.
Parcelsus og leverurten.
Da Paracelsus satt og studerte blåveisen syntes han at bladene var formet akkurat som en lever. Dette fikk ham til å tenke at blåveisen sikkert var bra mot leversykdommer. Og på den måten fikk blåveisen det latinske navnet sitt. Hepatica betyr nemlig “leverurt”. Nå, i våre dager, vet vi at blåveisen ikke er noe bra mot leversykdommer i det hele tatt. Sant å si er den giftig.
På 1500-tallet levde en lege som het Paracelsus. Han trodde at Gud hadde satt et kjennemerke, eller signatur, på alle de vekstene som fantes. Hvis en så nøye på en plante, luktet og smakte på den, kunne en få greie på hva den kunne brukes til. Dette kalte Paracelsus for signaturlæren. Han trodde at en kunne finne hjelp mot alle sykdommer i naturen.