Nå suser høststormen her vi er, det blåser og regner så et rognebærtre falt rett ved huset i dag.
Vi var så heldig at vi rakk akkurat å ta opp potetene på lørdag før dette voldsomme været kom. Det har vært en dårlig sommer her for oss på Koppang, avlingene er dårlige. Vi fikk ikke så mye poteter som vi har fått før om årene og det var mye småpoteter. Hørte at det var noen bønder som ikke en gang gadd å ta opp poteter på en hel åker for det var ikke lønnsomt.
Men jeg lå i åkeren på alle 4 hele lørdagen og fikk opp potetene. Det gikk fort da, da det var lite å finne, dessuten hadde jordrotta hjelpt meg også, den hadde tatt sitt.
Høsten kan være fin, og det høres ut som det fine høstværet har de i år fått i Nord. Og det skal vi unne de, så får vi tro og håpe at det blir vår tur til neste år. For både sommer og høst har vært dårlig her på Østlandet i år.
Ikke en gang solsikkene i solveggen har utviklet seg i år. Små spinkle ble de og nå knekt av uværet.
Her kommer et høstdikt av Haldis Vesaas.
SISTE DAGEN I FJELLET
Så var det slutt. Ein sommar til var gått, og dagen kome da vi skulle heim att alle. Forutan sol låg fjellet, sløkt og grått, og bjørka let det siste lauvet falle.
Vi hadde gjort oss ferdige og tok på veg, den lange veg til dals ned gjennom glisne lier. Det skrall i steinet veg av harde hestesko – steg. No kjem vi ikkje att på lange tider.
Eg reiv i farten nokre blåbær opp og åt. – Enn lever i meg som ei besk – sval kjelde den smak av frosne bær og tappert nedsvelgd gråt, den siste smak av sommaren i fjellet.
